Boken “Blåkopi” sprer myter om privat omsorg – del 2

Den nylig utgitte boken “Blåkopi” – skrevet av Wegard Harsvik i Fagforbundet – prøver å skape et skremmebilde av det å slippe til private bedrifter innenfor offentlige velferdstjenester. Jeg vil blogge om dette i flere deler. Dette er bloggpost nr 2.

I boken sin skriver Wegard Harsvik at de svenske erfaringene med privat omsorg er entydig negative, og at:

“Med jevne mellomrom fylles svenske medier av oppslag om skandaler på enkeltsykehjem, der kvaliteten kjøres ned slik at overskuddet til eierne kan økes.”

Harsvik har åpenbart rett i at mediene med jevne mellomrom fylles av negative oppslag om eldreomsorg. De siste ti årene (2002-2012) har ordene “vårdskandal” (omsorgsskandale) og “vanvård” (omsorgssvikt) forekommet 21.500 ganger i svensk presse, ifølge artikkelen “Medierna frossar i vårdskandaler” i Dagens Samhälle nr. 6 – 2013. Men Harsvik skaper et helt feilaktig bilde når han gir inntrykk av at omsorgsskandalene kun skjer hos de private omsorgsleverandørene (fordi de ifølge Harsvik skal øke overskuddet til eierne).

Artikkel fra Dagens Samhälle nr. 6 – 2013.

I den nevnte artikkelen i Dagens Samhälle har journalistene gjennomgått samtlige tilfeller hvor ‘omsorgsskandale’ har vært omtalt i mediene i perioden 2002-2012.

Journalistene fant 137 såkalte omsorgsskandaler, hvorav 92 måtte karakteriseres som alvorlige systemfeil i organisasjon, lederskap og/eller personalkultur.

85 prosent av de alvorlige omsorgsskandalene har inntruffet i den offentlige omsorgen, og 15 prosent hos private omsorgstilbydere.

På tross av dette har Wegard Harsvik i boken “Blåkopi”  kun hentet frem de mest negative presseoppslagene han har kunnet finne i forhold til privatdrevet omsorg, og ikke maktet å finne frem ett eneste negativt oppslag om omsorgssvikt i det offentlige. Det sier noe om hvor ensidig fremstillingen til Harsvik er.

Men uansett ; antall presseoppslag er ingen god indikator – verken på det reelle omfanget av omsorgssvikt i eldreomsorgen, eller om det forekommer noen systematiske kvalitetsforskjeller mellom privat og offentlig drevet omsorg.

Ifølge svenske KS – Sveriges Kommuner och Landsting (SKL) – finnes det ingen belegg for at eldreomsorgen har blitt verre i den tiårsperioden som Dagens Samhälle har gransket.

“Det viser for eksempel SKLs öppna jämförelser og den nasjonale brukerundersøkelsen,” sier Anna Ingmanson, assisterende seksjonssjef i SKL til avisen.

Vårdföretagarna lager hvert år et sammendrag hvordan private scorer i forhold til det offentlige i den nasjonale brukerundersøkelsen som er basert på 130.000 svar. Her er sammendraget fra 2012. 16 av landets 20 beste legesenter (vårdcentraler) er private. Dette rimer dårlig med det skremmebilde av privatdrevet omsorg som Harsvik prøver å skape.

Wegard Harsvik er leder for samfunnsavdelingen i Fagforbundet. Han burde ha fått med seg at SVs Audun Lysbakken i Finansavisen 17. august i fjor kritiserte privat omsorg i Sverige, noe som resulterte i refs fra fagforeningsleder Annelie Nordström i Kommunal (den svenske søsterforeningen til Fagforbundet):

“Private selskaper gir ikke vesentlig dårligere arbeidsbetingelser eller omsorgstilbud. De stedene i Sverige der eldreomsorgen er for dårlig, skyldes for lite penger til eldreomsorg fra kommunene,” uttalte hun til Finansavisen.

Boken “Blåkopi” sprer myter om privat omsorg – del 1

Den nylig utgitte boken “Blåkopi” – skrevet av av Wegard Harsvik i Fagforbundet – prøver å skape et skremmebilde av det å slippe til private bedrifter innenfor offentlige velferdstjenester.

Harsvik sprer flere myter om erfaringene med privat omsorg. Jeg vil blogge om dette i flere deler, hvorav dette blogginnlegget blir del 1.

En av de groveste mytene som Wegard Harsvik viderebringer i boken sin er at det svenske omsorgsfirmaet Carema på sykehjemmet Koppargården i Stockholm ville spare penger på å ikke bytte bleier på de eldre før de var tilstrekkelig våte. Wegard Harsvik har lagt stor vekt på denne historien, på tross av at den er behørig tilbakevist.

Historien stammer fra et oppslag i avisen Dagens Nyheter 11. november 2011 (som Harsvik også kildehenviser til i teksten), og skapte stor oppstandelse i både mediene og opinionen. Ingressen lyder:

“Anställda vid Carema har order att väga pensionärernas blöjor för att se om de är fulla eller om de kan användas ett tag till.”

Men det viste seg at Dagens Nyheter hadde misoppfattet hele historien med hvorfor man veiet bleiene.

Carema hadde ikke beordret de ansatte å gjenbruke brukte bleier for å spare penger. Det er derimot riktig at personalet hadde ansvar for å kartlegge den enkeltes urinering i en periode gjennom å veie bleier. Dette er vanlig praksis på både kommunale og private sykehjem. En slik kartlegging brukes til blant annet å finne ut hvilken type bleier som passer best og kartlegge grad av urininkontinens.

Den svenske fagforeningen Kommunal – som er søsterforeningen til Fagforbundet – har ved leder Annelie Nordstrøm beklaget at man ikke forsvarte de privatansatte omsorgsarbeiderne til Carema på Koppargården når det stormet som verst. Nordstrøm har også understreket at å veie bleier er noe som skjer overalt i eldreomsorgen (Dagens Samhälle nr 6 2013, side 24).

Jeg vil også sitere fra blogginnlegget Därför väger jag blöjor fra en ansatt i Carema, som blant annet skriver:

“Det har blivit en förhastad slutsats om att blöjor vägs och sedan sätts tillbaka på den boende om blöjan inte skulle väga tillräckligt mycket. Och det är ju förstås väldigt upprörande. Men tills någon visar mig bevis på att någon på Koppargården någonsin har satt på en vägd blöja, så förutsätter jag bara att media inte alls har förstått vad det handlar om. Trots att kvalitetschefen har gått ut med pressmeddelande så kvarlever myten.”

Vedkommende beskriver så bleieveiingsmetoden:

“Det har gått till så att man hos en person i taget under 2 dygn har lagt in en lista. Varje gång en blöja byts har klockslaget noterats. Dessutom har blöjan vägts och sedan har vikten skrivits upp i tabellen. Och blöjan har kastats. Alltid.”

Trondheim kommune har utgitt en brosjyre kalt Å arbeide med urininkontinens i praksis. Her kan man på side 12 lese om den samme 2 dagers-målemetoden som den Carma-ansatte beskrev i blogginnlegget nevnt over.

Oppdatering 12. mars:
Forfatter Wegard Harsvik spør i kommentarfeltet under her hvor han har skrevet at man har tatt på de eldre brukte bleier etter at man har veid dem. Det har han gjort på side 41 i boken sin, hvor han gjengir innholdet i skandaleoppslaget i Dagens Nyheter 11. november 2011. Historien handlet om at formålet med å veie bleier var å finne ut om de var fulle nok av urin, var de ikke det skulle de gjenbrukes. Altså måtte den brukte bleien på igjen på beboeren. Dette har Wegard Harsvik understreket gjennom å kalle kapittelet om privat omsorg for “Brukte bleier på børs”.

I 2050 blir vi 9 mrd mennesker på jorden

Professor Hans Rosling forklarer at verdens befolkning vil vokse til 9 milliarder frem mot 2050. Kun gjennom å heve levestandarden til de fattigste kan vi få veksten under kontroll. En meget pedagogisk og forståelig presentasjon:

Hvilke konsekvenser får 26.100 lovbrudd for Trondheim kommune?

Michael Tetzschner har i dag en god kommentar på trykk på side 32 i Dagens Næringsliv. Innlegget er også publisert på hjemmesidene til Oslo Høyre.

I innlegget påpeker Tetzschner at Adecco nylig ble enig med Sykepleierforbundet og Fagforbundet om å etterbetale de ansatte ved Ammerudlunden og Midtåsen sykehjem i Oppegård. Det totale beløpet ligger rundt ti millioner kroner. Grunnen var at det en tid før valget ble påvist flere brudd på arbeidsmiljøloven, blant annet hadde mange ansatte gått doble skift uten overtidsbetaling.

Etter Adecco-saken kom det frem at Trondheim kommune har brutt arbeidsmiljøloven 26.100 ganger på sine kommunalt drevne sykehjem. Men hvilke konsekvenser får dette for Trondheim kommune? spør Tetzschner, og spørsmålet er betimelig.

Debatten om debatten

I kjølvannet av terrorangrepene 22. juli 2011 er debatten om debatten i full gang. Mange har skrevet klokt om temaet, blant dem Jan Arild Snoen, Eirik Løkke og Nils August Andresen. Alle tre skribenter for Minerva.

Vi trenger helt klart en åpnere, friere og mindre fordømmende debatt om det flerkulturelle samfunnet. Men det betyr også at vi trenger en mer anstendig og argumentsbasert debatt. Det betyr at dersom de med ekstreme meninger kan formulere innlegg som oppfyller visse minstekrav til kvalitet, så bør de slippe til.

Den debatten som har utfoldet seg i enkelte nettavisers kommentarspalter – fritt, anonymt og umoderert – har liten demokratisk verdi. På temaet innvandring imploderer debattene ofte i en pøl av spam, usakelighet, personangrep, hat og fordommer. Det er et eller annet som skjer med enkelte når man sitter hjemme bak lukkede gardiner foran PCen, ansiktsløs, ansvarsløs og anonym.

De med ekstreme meninger kan og bør få slippe til i samfunnsdebatten, men de må ansvarliggjøres for sine ytringer gjennom å stå frem med fullt navn. Dette bør ikke være et lovkrav, men det er en fornuftig redaksjonell policy hos våre ledende nettmedier. Som et mínimum bør våre ledende nettmedier ha SMS-registrering, slik at man kjenner ID’en til de enkelte som poster innlegg.

I tillegg bør nettavisene også aktivt moderere innlegg og sørge for at all hat- og krigsretorikk i debatten om islam og det flerkulturelle samfunnet lukes bort. Har man ikke ressurser til å moderere, er det bedre å skru av kommentarfeltet (eller motsatt: aldri skru det på). VG og Dabladet (og andre ledende nettmedier) har et stort trafikkgrunnlag på sine nettsider, og de er massemedier på nett. De er ansvarlige for hvilken debatt de fasiliterer på sine nettsider.

Fenomenet Internett gjør at ingen meninger lenger kan fortrenges. De finner utløp i sosiale medier, lukkede chatte-kanaler, e-post, etc. Det er lett å spre negative ideer på Internett. Derfor gjelder det mer en noensinne at dårlige ideer bekjempes best med bedre ideer i frihet.

Vi bør ha maksimal åpenhet i samfunnsdebatten. Men de som fasiliteter samfunnsdebatten – herunder nettavisene – må sørge for at debatten fungerer, at det er visse spilleregler.

Julio Cesar Rivas Castillo recieves the Human Rights Award 2011

Julio Cesar Rivas Castillo and JAVU (Active Youth United Venezuela) recieved the Human Rights Award 2011 on the anual conference of The Norwegian Conservative Party this weekend.

Here is the acceptance speach of Julio Cesar Rivas with a rough English translation:

Hello, my name is Julio Cesar Rivas.

Good morning, first I want to express my gratitude to the ones who consider the fight of the young Venezuelan people for the development of democracy and its principles.

If I live in a normal country I would have introduced myself this way: My name is Julio Cesar Rivas, president and founder of JAVU (Active Youth United Venezuela) and national coordinator of the young generation of the political party “Project Venezuela”.

But unfortunately the situation in my country is not normal, so this is my introduction: My name is Julio Cesar Rivas, president and founder of JAVU (Active Youth United Venezuela) and national coordinator of the young generation of the political party “Project Venezuela”. I am facing two trials for political reasons. I face nine accusations. One is for inciting to civil war, and another for destroying the national territory, keeping guns, and resistance of the authority.

I have been in jail ten times. The last time in 2009, because I was in opposition of the implementation of general law in education. In this law they wanted to implement that socialism is the only way to think, and put Fidel Castro and Che Guevara as persons to admire.

I was in detention and they charge me for seven serious crimes. These charges can give me 24 years imprisonment. I was sent to a high-security prison. There I saw the prisoners playing football with human heads as a normal thing.

Thanks to one hunger strike that fought for my freedom I was released after 22 days. Immediately after I was free, I engage myself to this hunger strike to fight for the freedom of the other 55 political prisoners.

We stopped this strike with a formal invitation to the American Commission for Human Rights. I took the trial documents to Washington. The same day I was taking the documents the government of Chavez liberated ten political prisoners. But still the political persecution continues. For that reason I decided in November 2009 to make a second hunger strike for the liberation of the political prisoners and in this way get representatives from OEA (Organization of American States) to visit Venezuela.

After 18 days of strike one high-level commissioner visit Venezuela and they compromise that general secretary Jose Miguel Insulza will visit the country between January and February of 2010. Insulza didn’t keep his promise. So we organized a third hunger strike in front of OEA headquarters in January. After 23 days and intensive debates for the permanent commissioner from OEA on the topic of the political prisoners we get the liberation of seven prisoners.

At the moment I have taken part in three hunger strikes, and I have one irreversibly damaged kidney. Some of the political prisoners that we are fighting for, and some of those that have been released, have been tortured with electricity on the testicles and injections of chemicals to get forced confessions in the interrogations.

Our fight for democracy continues. Currently we concentrate our forces to get presence in each part of the country. Even though the regime is quite violent and they are persecuting us, our fight is based on non-violent demonstrations.

On behalf of of JAVU, the youth organisation of “Prosject Venezuela”, On behalf of the majority of young people, men and women who believe in a democratic country, I want to thank you for give us the opportunity in this very important room to explain the Chavez socialist regime, what he is doing in Venezuela, and what he is showing in other countries, like in Nicaragua, Equador and Bolivia. For us it is very important that the world knows what the dramatic situation that we are dealing with.

Even other of my friends could not come here because they were threatened by the government. I want to say thank you in their name. You can have the promise that we will not give up in our commitment to live in freedom. Thank you.

Thank you to my wife Kasandra for helping me with this rough translation into English. I would appreciate contributions to a more correct translation. Our goal is to put correct English subtitles on this Youtube video, so all help is appreciated.

Adecco-saken

Høyre er kompromissløse på at kvalitet i omsorgen er det viktigste. Arbeidsmiljøloven skal følges. Ansatte skal ha ryddige arbeidsforhold, enten det er offentlig eller privat. Høyre-styrte Oslo og Oppegård har derfor sagt opp avtalene med Adecco, som følge av deres lovbrudd.

Høyre har satt en høy standard, både for private og offentlige sykehjem. Venstresiden er mer opptatt av politisk spill, og bruker Adecco-saken til å ramme alle gode velferdstilbud som drives av private.

Arbeiderpartiet er kun kompromissløse i sin kamp mot private. De bruker ikke brudd på arbeidsmiljøloven i det offentlige som argumentasjon mot at det offentlige skal drive med eldreomsorg – naturlig nok.

Adecco-saken er et argument for å styrke arbeidsmiljøtilsynet, som Høyre har foreslått og de rødgrønne stemt ned. Ikke for å kaste alle private ut av omsorgssektoren.

Da vi fikk full barnehagedekning var det takket være innsatsen til de private. Når vi skal gjennomføre nye store velferdsløft vil vi aldri greie det uten å slippe alle gode krefter til. Derfor er Arbeiderpartiets nye korstog mot private også en trussel mot velferden.